SAMFUNNSFAG

Innvandring- en trussel eller en nødvendighet?

Av Kjerstin S. Bruvold

Grete Brochmann (2010) skriver i Innvandring og det flerkulturelle Norge at «den såkalte arbeidslinja har vært en bærebjelke i den norske velferdsstaten»(s.30), og at brorparten av de ikke-vestlige innvandrerne har «svakere tilknytning til arbeidsmarkedet(…) gjennomgående 2-3 ganger så høy (ledighet) som for nordmenn»(s.31). Med dette peker hun på at den norske velferdsmodellen er avhengig av høy arbeidsdeltakelse og en jevn fordeling av inntekt for å opprettholde dagens velferdstilbud. Samtidig fremhever hun at det er nettopp sysselsetting som er gjenstand for diskusjon og bekymring når det kommer til innvandring i dagens velferds- Norge. For er innvandring en trussel eller en nødvendighet for den norske velferdsmodellen?

Jevnlig møter vi avisoverskrifter som fra Bergens Tidende: «SSB: Innvandring lønner seg ikke» fra nettavisen e24: «Innvandring koster Norge dyrt», «Trygdeboom blant innvandrere» og «Innvandrere jobber for lite», eller enda verre fra Altaposten: «Innvandrere vil heller trø og heve trygd enn å jobbe».  Innvandringspolitikkens underliggende antagelse fra 1975 synes å være bekreftet; innvandrere er konsumenter av velferd(Brochmann, 2011), og i følge Statistisk Sentralbyrå (SSB) er dette en økende holdning blant befolkningen, der over 1/3 mener at «Innvandrere flest misbruker de sosiale velferdsordningene».(SSB, 2011) 

Men innvandrer-begrepet er unyansert og favner en meget stor og differensiert gruppe. Det er derfor nødvendig å kategorisere og se på ulik type innvandring for å kunne drøfte hvorvidt innvandringen er en trussel eller nødvendighet for det norske velferdssystemet. Jeg vil i det følgende sette et grovt skille mellom den ikke-vestlige innvandreren som enten kommer på humanitært grunnlag, eller som arbeidsmigrant på tidlig 1970-tall, og den vestlige arbeidsinnvandreren.

Brochmann(2010, s.28) opererer med ulike begrep for å kategorisere innvandrerne, men peker på at det mannen i gaten assosierer med «innvandrer» ofte er gruppen hun velger å titulere «de nye innvandrerne» som kom etter innvandringsstoppen i 1975., Da myndighetene hindret mulighetene for arbeidsinnvandring, ble resultatet at innvandringen ble dominert av asylsøkere, flyktninger og familieinnvandrere som kom hit på humanitært grunnlag, fra hovedsakelig ikke-vestlige land. Dette er en gruppe som det, i hvert fall på kort sikt, utvilsomt har vært knyttet kostnader til (Brochmann, 2011), noe som kan se ut til å endre seg over lengre tid.

I følge Frisch-rapporten, Yrkesdeltaking på lang sikt blant ulike innvandrergrupper i Norge (Bratsberg, B. Røed, K. Raaum, O., 2011), opplevde innvandrerne med opphold på beskyttelsesgrunnlag økende grad av selvhjulpenhet, altså økt delaktighet i samfunns- og arbeidslivet, de første ti årene i Norge, mens arbeidsinnvandrere fra tidlig 70-tallet og deres familieinnvandrere hadde høy grad av sysselsetting og lite trygdeutbetalinger i de første årene etter ankomst. Men det viste seg at sysselsettingen sank i takt med økte trygdeutbetalinger i alle gruppene etter 10-15 år i landet. Dette kan varsle at gruppen med ikke-vestlige innvandrere muligens vil fortsette som konsumenter fremfor produsenter av velferd, og at velferdsordningene og det norske arbeidsmarkedet kan hindre full utnyttelse av arbeidskraften disse innvandrerne representerer. Men som Brochmann skriver, i oversendelsesbrevet under overlevering av Norges offentlig utredninger, nr. 7(201, s.4), denne gruppen er først og fremst gitt opphold på humanitært grunnlag på grunn av en vanskelig livssituasjon, og ikke for å bidra til vekst og utvikling. Og utgjør bare en del av innvandrerne.

Tall fra SSB(2012) viser nemlig at flest innvandrere kommer fra Polen, Sverige, Tyskland og Litauen, og at hele 33 % av «innvandrerne» har norsk statsborgerskap – er de ikke å anse som norske da?!

Uansett, Rapport 2012/21 fra SSB(2012) viser at norskfødte med innvandrerforeldre ikke skiller seg særlig ut fra den øvrige befolkningen når det gjelder utdanning og arbeidsliv, og at det er utdanningsnivå, og ikke bakgrunn som har betydning for de forskjellene en finner, altså vil en på lang sikt kunne skape bidragsytere til arbeidsmarkedet, og med det, produsenter av velferd ved å investere i integrering av «de nye innvandrerne». 

Når det gjelder innvandrerne fra Europa har den underliggende antagelsen fra 1975, om at innvandrerne vil bli konsumenter av velferd, blitt erstattet av en ny antagelse om at vi har mangel på arbeidskraft (Brochmann, 2011), og er avhengige av arbeidsinnvandring for å kunne opprettholde det økonomiske grunnlaget for velferdsnivået i samfunnet. Gjennom EØS-avtalen er Norge en del av det åpne arbeidsmarkedet, som nå rommer nye medlemsland etter EU-utvidelsen østover, og flust av villig- og ledig arbeidskraft. Samtidig gjelder det å beskytte seg mot konsumenter og det Brochmann(ibid) kaller «velferdsturisme» og med det, eksport av velferd som følge av EØS-reglene. For på kort sikt kan det se ut til at arbeidsinnvandringen, som følger av EU-utvidelsen, har positiv innvirkning på norsk økonomi, fordi dette øker antall yrkesaktive og en kan tilføre kompetanse. Foreløpig er også skatteinntektene fra arbeidsinnvandrerne større enn hva vi betaler ut i trygd og stønader. Men samtidig øker konkurransen om arbeidsplassene, lønninger kan presses ned, og innvandrerne, samt de lavt utdannete i samfunnet kan fort bli taperne og ende på trygd(NOU 7:2011, s.4). En slik utvikling kan skape et nytt trykk mot vår velferdsmodell, og allerede i dag diskuteres det hvorvidt de grunnleggende prinsippene for modellen, universalisme og likebehandling, står for fall hvis en søker å verne seg mot velferdsturisme gjennom å innføre kutt i velferdsytelser, forbeholde enkelte rettigheter for majoriteten av befolkningen eller svekke stillingsvernet.

Det er også et tankekors at gruppen som i dag assosieres med «innvandrere» og blir beskyldt for å være en trussel for den norske velferdsmodellen, kan se ut til å bli en produsent i de neste generasjoner, dersom integreringen lykkes, mens de europeiske arbeidsinnvandrerne, som blir sett på som redningen for den norske velferdsstat, kan, og da understreker jeg kan eksportere velferd ut av landet, eller ende opp i et mønster med lav yrkesdeltagelse til fordel for trygdeutbetalinger, dersom det blir knapphet av arbeidsplasser.

Det er vanskelig å trekke en endelig konklusjon om hvorvidt innvandring er en trussel eller nødvendighet for den norske velferdsmodellen. Dette avhenger av en rekke faktorer som f.eks. hvilken type innvandrere som kommer, hvilke ressurser de innehar og ikke minst i hvordan de integreres i det norske samfunn og arbeidslivet. Modellen er, som tidligere nevnt, avhengig av høy sysselsetting og lik fordeling av lønn. Dersom terskelen for å komme inn i arbeidslivet blir for høy, og velferdsordningene for gode, vil en kunne skape konsumenter av velferd fremfor bidragsytere, men det gjelder også nordmenn. Og hvis innvandring stadig øker kostnadene ved modellen, vil nok det på sikt også utfordre befolkningens oppslutning om modellen og bidragslyst i form av skatter og avgifter. Samtidig bidrar velferdsmodellen til å øke muligheten for å lykkes med integrering gjennom utdanning, opplæring, og andre institusjoner som vil kvalifisere innvandrerne for det norske arbeidsmarkedet(NOU 7:2011, s.1). Kunsten blir å finne balansen mellom krav og forpliktelser.

Kilder

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2011) Velferd og migrasjon- Den norske modellens framtid. NOU 2011: 7 Oslo: Departementet Hentet fra. http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/nouer/2011/nou-2011-07.html?id=642496, http://www.regjeringen.no/upload/BLD/KOM/Brochmann_overlevering.pdf

Bernhard L. Mohr, Anna Sandvig Brander.(2011, 12. januar):Trygdeboom blant innvandrere. E24. Hentet fra: (http://e24.no/makro-og-politikk/trygdeboom-blant-innvandrere/3983444)

Bratsberg, B. Røed, K. Raaum, O.(2011): Yrkesdeltaking på lang sikt blant ulike innvandrergrupper i Norge, Rapport 1/2011, Stiftelsen Frischsenteret for samfunnsøkonomisk forskning. Hentet fra: (http://www.frisch.uio.no//pdf/rapp11_01.pdf)

Brochmann, Grete.(2011, 19.oktober): Den generøse velferdsstat. Aftenposten. Hentet fra: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article769662.ece

Brochmann, Grete.(2010): Innvandring og det flerkulturelle Norge. I I: Frønes, L. Kjølsrød(Red.), Det Norske samfunn. 6. utg. (s.435-456). Oslo: Gyldendal akademisk. Aamaas, Å (Red.) Kompendium Samfunnskunnskap: migrasjon-kultur-folkemord, 30SF2, høst 2012 (s.24-36) Notodden: Kopisenteret Høgskolen i Telemark, fakultetet EFL

e24.(2011, 10. mai): Innvandring koster Norge dyrt. E24. Hentet fra: http://e24.no/makro-og-politikk/innvandring-koster-norge-dyrt/20055747,

NTB.(2012, 24. mai): SSB: Innvandring lønner seg ikke. Bergens Tidende. Hentet fra http://www.bt.no/nyheter/okonomi/SSB-Innvandring-lonner-seg-ikke-2709798.html

Skoglund, Tom. (2012, 29. august): Innvandrere vil heller trø og heve trygd enn å jobbe. Altaposten. Hentet fra: http://www.altaposten.no/lokalt/nyheter/article412448.ece 

SSB.(2012, 01.januar): Tema: Innvandring og innvandrere. Hentet fra: http://www.ssb.no/innvandring/

SSB.(2012): Rapport 2012/21: Unge med innvandrerbakgrunn i arbeid og utdanning 2010. Hentet fra: http://www.ssb.no/emner/06/01/rapp_ung_innv/rapp_201221/

SSB.(2011, 5. desember): Holdninger til innvandrere og innvandring, 2011: Innvandrere flest misbruker de sosiale velferdsordningene. Hentet fra: http://www.ssb.no/innvhold/

Ørjasæter, Elin.(2011, 11. januar): Innvandrere jobber for lite. E24. Hentet fra: http://e24.no/innvandrere-jobber-for-lite/3983017